Noen ganger opplever jeg at det å være uføretrygdet blir sett på som å ha et evigvarende ferieliv på all inclusive.
Jeg er ikke på ferie, jeg er syk. Har du prøvd å ligge hjemme med influensa i en uke eller kanskje to? Drømmer du da om å få fortsette å ligge syk i flere uker, måneder eller kanskje år, med redusert inntekt i tillegg? Jeg tror ikke det.
Jeg ønsket å bli lærer.
Jeg har hatt smerter hele livet, og på videregående fikk jeg mye fravær. På den tiden fikk jeg ikke så mye mer hjelp enn sterke smertestillende. Det tar symptomene, men forverrer gjerne årsakene.
Jeg bestemte meg for å jobbe et år, mens jeg fant ut hvordan jeg skulle klare å komme inn på lærerskolen. Men etter noen måneder hadde jeg så mye smerter at jeg ikke kunne fortsette. Jeg ble sykemeldt. Etterhvert flyttet jeg til Trondheim, tok opp en del fag som privatist, og kom inn på lærerskolen på Nesna. Stor lykke! Jeg fikk fullført første år, men innså at jeg ikke klarte å fortsette sånn som sykdommen min utartet seg. Stor sorg..
Jeg har alltid ønsket å bli lærer.
Allerede på ungdomsskolen valgte jeg å jobbe på skole gjennom valgfaget yrkespraksis. Hver fredag tok jeg bussen til Skutvik for å få jobbe i et inspirerende miljø. Jeg elsket det!
Jeg ønsker fremdeles å bli lærer.
Jeg jobbet i flere år som lærervikar når jeg var i form til det. Noen timer nå og da, ikke hele dager, det ble for mye. Jeg var med å starte opp Hamarøy Montessoriskole. Det var mye jobb med mange opp- og nedturer. Men vi som var med på det, tenker tilbake på det med stolthet og glede.
Men jeg er ikke lærer. Jeg er uføretrygdet.
Enda hører jeg folk som ikke tror på at jeg er syk. Da jeg jobbet som zumba-instruktør, hørte jeg om folk som syntes det var rart at jeg klarte å trene andre hvis jeg var syk selv. De forsto ikke at tilpasset trening er det beste man kan gjøre for en bedre hverdag når man har revmatisme.
Andre som bare ser meg når jeg har fjonget meg opp på mine bedre dager, tror heller ikke at jeg er syk. Jeg holder meg hjemme på mine dårligste dager.
Noen mener at det er «bare psykisk», men at jeg ellers er frisk. De kan jo søke opp revmatisme, artrose, prolaps, skeivt bekken, ledd-betennelser osv, og få ny innsikt.
Jeg drømmer om å være til nytte for andre i en jobb, jeg drømmer om å stadig lære nye ting, jeg drømmer om et vanlig liv. Men livet mitt er ikke sånn nå. Derfor prøver jeg å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg gjør mitt beste for å fylle dagene med mening og lære meg nye ting. Og siden jeg har lærer-genet i kroppen, kommer også ønsket om å prøve å videreformidle det jeg erfarer. Det er ikke synd i meg. Jeg har et godt liv med gode mennesker rundt meg.
Jeg håper noen kan få bedre forståelse etter å ha lest dette innlegget. Andre liker bedre en «god historie», og vil aldri utvikle seg. De velger jeg å ikke bruke mer energi på.
Så er uføretrygd noe å være misunnelig på?
Jeg vil tro de fleste heller ønsker å leve et friskt liv. Men dersom du er kronisk syk i et land uten velferdsordningene vi har i Norge, så er det grunn til å være misunnelig. Vi er svært heldige som bor i en velferdsstat som i stor grad garanterer innbyggerne hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt. Jeg håper inderlig at vi satser videre på velferdsstaten, og ikke river ned det sikkerhetsnettet vi har bygd opp over mange år.
