Nå er det gått 6 måneder siden jeg begynte å følge Anthony Williams kostholdstips 100%. Det har skjedd mye i kroppen siden da, men samtidig kjenner jeg at jeg blir litt utålmodig. Jeg vil så gjerne bli enda friskere!
Jeg er enormt takknemlig for at betennelsene i muskler og ledd er blitt mindre. Hverdagen er så mye lettere nå når jeg kan stå oppreist lenger uten at artrose-områdene nederst i ryggen blir uutholdelig vonde. I tillegg kan jeg bruke hendene mine igjen til dagligdagse gjøremål, som tidligere var et stort problem for meg.
Jeg har også hatt utfordringer med matintoleranse, og klarte ikke få oversikt over hva jeg kunne spise. Jeg kuttet ut gluten og melk, og jeg reduserte mengden sukker jeg spiste. Likevel fungerte magen dårlig. Med det nye kostholdet er fordøyelsen bedre enn på flere tiår.
Det er disse fantastiske forbedringene som holder motivasjonen min oppe. Det er det som gjør at jeg fortsetter med dette kostholdet. Men jeg må innrømme at noen perioder er vanskeligere enn andre.
Jeg har hatt mye smerter i beina på grunn av nerver som kommer i klem, hovedsakelig nede i korsryggen. Dette blir slitsomt over tid, for det gjør det vanskelig å sove om natta. Jeg har også problemer med skuldre og nakke, som fører til en voldsom hodepine.
Jeg har nettopp hatt en periode der jeg ikke tålte lys eller lyd på grunn av hodepine. Når smertene blir såpass kraftige, fører det til at jeg blir kvalm. I tillegg blir jeg totalt utmattet, og ligger store deler av døgnet helt utslått.
I sånne perioder er det tyngre å bruke energi på rett kosthold, men jeg har klart det. Jeg vet at hvis jeg skeier ut blir jeg enda dårligere. Så jeg fortsetter.
Jeg håper så inderlig at jeg etterhvert skal merke enda flere forbedringer av helsa. Dette er nytt for meg, så jeg har ikke fasiten. Men jeg trøster meg med at andre som er standhaftige med dette plantebaserte kostholdet, merker stor fremgang.
De helsemessige forandringene som allerede har skjedd, gjør det uansett verdt å fortsette med kostholdet som Anthony William anbefaler.
Jeg må bare prøve å være mer tålmodig. Når jeg kjente at jeg ble bedre for første gang i mitt liv, ble jeg full av forventninger. Jeg fikk lyst til å fortsette som zumba-instruktør, jeg ville skrive mer, danse mer, gjøre mer sammen med familie og venner, kanskje fortsette på lærerutdanningen og gjøre alt jeg hadde savnet i livet mitt.
Nå ser jeg at jeg må ta det helt rolig, og bare bruke tida til å bli friskere. Nå må jeg sette av et par år til å sette helsa mi først. Jeg vil ta et skritt av gangen, og fokusere på det som er positivt.
Jeg tror det er nøkkelen til kunsten å ikke gi opp.
