Takknemlig for fremgangen
I går kjente jeg på at jeg hadde gått på en liten smell. Jeg har vært så takknemlig for at jeg begynte å kjenne en bedring av formen. Fingrene var nå bedre uten betennelsesdempende medisiner enn de var med medisiner for en måned siden. Fantastisk!
Ryggen fungerte også mye bedre, jeg kunne gå tur stort sett hver dag uten at det ble for vondt. Ryggen kjentes sterkere ut, og jeg trengte ikke ryggstøtten engang. Jeg kunne bøye meg for å plukke opp noe fra gulvet uten å måtte støtte meg til noe for å komme meg opp igjen.
Dette var så store forbedringer for meg, at når jeg skulle fortelle det til andre, kjente jeg at tårene presset på.
En liten smell
Men så ble jeg litt revet med av den positive utviklingen, at jeg følte at nå kunne jeg klare det meste. Jeg er litt usikker på hva som utløste det, om det var støvsuging to dager på rad (vi har en røytende hund..) eller en annen forkjær bevegelse.
I hvert fall skjedde det noe nede i ryggen, i artrose-området, som gjorde at noen nerver kom i klem igjen. Så i helga ble det viktig at jeg tok det med ro og samlet nye krefter. Det var mye smerter i venstre bein på grunn av stråling fra ryggen.
Sakte, men sikkert fremover
Uansett, fingrene mine er fortsatt mye bedre, magen fungerer bedre og jeg er ikke motløs. Jeg ble ganske skuffet først, for jeg vil så gjerne ha en kropp som fungerer. Men jeg har jo tross alt tatt to skritt fremover, og da må jeg akseptere ett skritt tilbake. Det går fortsatt fremover!
Jeg er nå 45 år, og har vært syk så lenge jeg kan huske. Jeg kan ikke forvente at jeg skal bli frisk over natta. Jeg velger å fokusere på fremgangen, og se på eventuelle små smell som en del av utviklinga videre.
Jeg er på rett vei!
